Nettopp hjemme igjen i leiligheten. Håper dere alle koser dere like mye i jula som jeg gjør! Jeg er for slapp til å skrive noen lang post - noen bilder får tale for stemningen her :)
Alma var med hjem, og vi fikk testet sleden:
Og selvfølgelig hadde vi noen fine turer!
Nå er det bare 31 minutter igjen til jeg stenger dørene til biblioteket og tar juleferie. Vi blogges på nyåret!
Det beste med jula er familien. Jeg gleder meg til å treffe lillebroren min igjen! Han er bare kulest! Den siste tida har han vært mye dårlig, men sånn til vanlig er det sjelden du ser Pettern rett opp og ned som et normalt menneske...
Dette er lillebroren min og en kompis (Even er forresten også superkul, familiene våre har alltid vært masse sammen) på Malta i fjor - Even driver med turn og Capoeira, brutter har trent en del taekwondo og er generelt apekatt (brutter er den blonde):
Straks er det jul! Bare en uke igjen... Det skal bli utrolig deilig. Jeg reiser hjem til foreldrene mine for en uke med bortskjemming og renspikka hygge. Familien min er veldig gode på hygge, på god mat, røkelse, musikk, tente lys, varme på peisen, på skøyteturer og fotturer og venner på besøk. Huset hjemme, Låvetun, er det ultimate julehuset - et stort rødt trehus med mange rom som fylles av mormors fantastiske strikkenisser og gardiner og god lukt og glade stemmer.
Lille julaften kommer far med henger og plukker opp meg og Alma - for Alma skal være med hjem! Hun skal få stå på Skjerden (uttales sjæla), stallen jeg nærmest bodde på fra jeg var 13 til jeg flytta hjemmefra. Med Sjæla som utgangspunkt skal vi ri på alle de gamle rideveiene mine, over jordene og langs Mjøsa, vi skal ri på besøk til bestemor og bestefar og innom tante og onkel. Hadde det bare kommet litt snø skulle vi kjørt kanefart også, for tante hadde en gammel slede innerst i garasjen, og bestefar som er en tusenkunstner har sveiset og spikket og snekret og fikset - så nå står det en knallfin kurvslede og venter på meg, Alma og snøføre.
Jeg har forøvrig fantastiske besteforeldre. Bestefar har fikset slede for meg. Bestemor inviterer hele slekta på førstedagsfrokost (vi blir 19 stk!). Mormor ordnet julebaksten for meg - i forrige uke fikk jeg en telefon med spørsmål: "Er det greit med sandkaker og krumkaker? Og hvor mange poser smultringer vil du ha?". Mormor er i tillegg verdens råeste strikker. Jeg har "glemt" det, men årets gave til oss fra henne er et deilig, tykt, strikket ullteppe. Jeg tror hun har laget fem eller seks sånne tepper i år, i tillegg har hun laget opptil fler hele strikkesett til oldebarna (5 stk) med gensere, bukser, luer og votter. For ikke å snakke om laddene, vottene, sokkene, luene, skjerfene og genserne til resten av slekta (på den siden av slekta er vi vel 18 med oldebarna). Utrolig.
De har valgt en forfatter som skal skrive ferdig Wheel of Time - spennende!
Tor Books announced today that novelist Brandon Sanderson has been chosen to finish the final novel in Robert Jordan's bestselling Wheel of Time fantasy series. Robert Jordan, one of the greatest storytellers of the 20th and early 21st centuries, died September 16th after a courageous battle with the rare blood disease amyloidosis. The new novel, A Memory of Light, will be the twelfth and final book in the beloved fantasy series which has sold over 14 million copies in North America and over 30 million copies worldwide.
Les mer her
Jeg har aldri hørt om Brandon Sanderson, så jeg gjorde det enhver bibliotekar gjør når hun lurer på noe - jeg googlet navnet hans :P Midt i det hele fant jeg denne bloggposten som jeg virkelig kan anbefale! Den ga meg forsåvidt ikke noe inntrykk av Brandon som forfatter, men jeg liker godt hva han står for som person! Den løste også et problem for meg, for jeg har hatt lyst til å skrive om Pullmann og serien hans, og hvor lei jeg er av religiøse og andre som kaster seg over filmer og bøker som de frykter står for noe annet enn de selv, og som kanskje kan få dem (eller enda verre, barna deres) til å tenke anderledes enn det de gjør i dag. Brandon skriver knakende godt - han sier seg i utgangspunktet uenig med Pullmann, men samtidig mener han at det ikke kan være særlig farlig å lese ting som bryter med ens eget livssyn. Anyways - les posten OG kommentarene :D Veldig veldig bra.
Pratchett har Alzheimer:
I would have liked to keep this one quiet for a little while, but because of upcoming conventions and of course the need to keep my publishers informed, it seems to me unfair to withhold the news. I have been diagnosed with a very rare form of earlyonset Alzheimer's, which lay behind this year's phantom "stroke".
Dette er ikke en ønsket synsvinkel når man er på ridetur:
Almingsen har hovna opp på magen - vi red kjempehardt sist søndag, og da ble hun hoven og øm der som gjorten går. Den forrige eieren sier at hun har blitt sånn en gang før også, når de hadde kjørt intervaller og Alma ble veldig svett og sliten. Så nå har det blitt litt ridning uten sal mens vi venter på at hevelsen går ned.
Jeg og Annicka red sammen i dag, og på grunn av føret (blåholke alle veier) så skrittet vi en runde før vi skulle ta et par gallopprunder på jordet som avslutning. Jordet vi bruker ligger like ved stallen, og vi har som prinsipp at vi bare gallopperer bort fra stallen. Den første turen gikk kjempefint, myk og deilig gallopp opp til toppen.
Det vanskeligste når man ikke har sal er i grunnen overgangen fra galloppen ned til trav og skritt igjen - for da humper det no veldig, og det er fort gjort å miste balansen.
På tur nummer to ble Alma kjempesur! Hun var egentlig klar til å gå hjem til stallen igjen, og så ber jeg om en gallopp til? Hallo!? Hun tok bittet og DUNDRA avgårde i en rasende fart. Selve galloppen var ikke noe problem, men jeg ble litt bekymra for å ikke få stoppet når vi nådde toppen av jordet... Det gikk heldigvis greit, vi kom oss ned i trav - men så bestemte Alma seg for at ettersom vi var på toppen, da måtte det jo være greit å snu hjemover igjen, og når hun kastet seg til venstre forsvant jeg pent og pyntelig baklengs av til høyre. Alma SÅ fornøyd med seg selv, full fart tilbake til stallen, mens jeg ble liggende og hive etter pusten.
Interessant hvordan tiden av og til sakker helt opp... Jeg rakk fint å vurdere hvorvidt jeg skulle prøve å holde igjen Alma eller bare slippe tøylen (bare å slippe - hun hadde alt for stor fart), klarte å pakke inn armene, og så traff ryggen og bakhodet bakken mens beina forsvant opp i lufta...
Med unntak av en litt stiv hofte slapp jeg fra det uten å få vondt - men neste gang jeg rir uten sal skal jeg IKKE droppe sikkerhetsvesten ><
Annicka klarte å holde seg på Stjerna - selv om Stjerna hadde bukket når Alma og jeg satte i gang - hun hadde vrengt Stjerna til venstre før hun fikk opp fart, og unngikk dermed hele løpeturen :)
Jeg håper å få sett filmen i løpet av helga - og gleder meg fortsatt, til tross for de siste dagenes kritikk mot regissøren som har pinglet ut fullstendig på Pullmanns kraftige kritikk av religion. SYND, men i grunnen forventet.
Dagbladet skriver om filmen her
vært på lyttelista i flere år, og det var skikkelig morsomt å høre dem live! Med fare for å røpe hvor lite konsertmenneske jeg er, så har jeg ikke vært på en konsert med så mye pyro før heller :) Stor stas. 
Selv om helgen stort sett ble preget av drittvær hadde Almingsen og jeg en super tur i går. Inne i skogen der vi pleier å ri lå snøen fortsatt god og dyp (minst 15 cm), og vi hadde en ordentlig herjetur - Alma digger å galloppere så snø og slaps spruter rundt oss, og jeg prøvde vel ikke så veldig hardt å holde igjen når hun toppet i ørene og dundret fremover. Etter endt tur var hun gjennomsvett og sliten. Det finnes vel knapt noen bedre styrketrening enn å løpe i halvdyp og løs snø? Jeg tror at vi skal klare å bli kvitt siste rest av beitemage før jul, dersom dette føret holder seg!
Olava sendte meg kjekke-menn-memet som har herjet de siste ukene. Det var faktisk vanskeligere enn forventet (kanskje bare fordi det er mandag morgen og jeg fikk fullstendig hjernteppe...), men her er et forsøk - det er en ren stjerneliste, uten finurlige politikere og lokalkjendiser som jeg har sett andre, mer kreative, har hatt med... Men men! Mine ti kjekkeste på en mandag morgen er:
Øysteinen min, selvfølgelig! Hovedpersonen i livet mitt ;)
Johnny Depp - som bare er nammelig, uavhengig av rolle!
Brad Pitt
Hugh Jackmann
Orlando Bloom
Robbie Williams:
Neil Gaiman - den eneste på lista som kanskje ikke er ren eye-candy, men han er høyt rangert blant mine favorittforfattere, og en utrolig person.
Georg Clooney:
Daniel Craig:
Matt Damon (som har blitt litt mindre barnerompe og litt mer barsk som Jason Bourne):
Ehm. Så var det dette med å tagge folk da. Jeg har ikke helt sett hvem som har fått og ikke fått dette memet, så dere får bare korrigere meg om jeg tar feil! :) Snuppelura og Stine
Jeg er bibliotekar. Jobben min går ut på å hjelpe. Hjelpe høgskolen med tilgang, organisering og struktur på samlingen av bøker, tidsskrifter og databaser. Hjelpe studentene og foreleserne og alle andre som måtte komme innom med å finne informasjonen de trenger, med oppgavene de skriver, med litteraturlister og søk.
Jeg liker å hjelpe. Men av og til, forsiktig, så det ikke synes utenpå, tenker jeg i mitt stille sinn at noen studenter kanskje ikke burde fått hjelp. Som når andreklassestudenten kommer og er fullstendig hjelpeløs, hun forstår ikke hvordan hun skal finne bøker på hylla - utallige forklaringer og demonstrasjoner er ikke nok. Hun har dataskrekk og blir vill i blikket når jeg sier "kom skal jeg vise deg hvordan du kan søke selv". Hun vil ikke prøve utlånsautomaten. Hun nekter å lese noe som helst på engelsk. Hun blir stresset av å måtte printe ut noe. Hun klager over at hun ikke får lov til å levere håndskrevne oppgaver.
Da tenker jeg at kanskje, kanskje du ikke burde bli sykepleier.
Men jeg sier det ikke, jeg viser det ikke, jeg reiser meg, smiler og sier "kom, skal jeg vise deg". Igjen. Og kanskje lærer hun noe denne gangen. Kanskje bidrar jeg i utdannelsen av en sykepleier som er i stand til å følge med og holde seg oppdatert på fagfeltet sitt, selv etter at hun er ferdig på høgskola.
Det er trist at en person som med totalt manglende antenner, både sosiale og empatiske, kan tyrannisere et helt rom med normale mennesker fordi de normale forsøker å løse problemer fornuftig, med logikk og ved å lempe seg. Når da personen som mangler antenner overhodet ikke følger noe som helst fornuftig, logisk eller viser tegn til å jenke seg ... da er det vanskelig.
Genialt.
Jeg har 1 stk Gymball, som vist på bildet:
Jeg har også Zelda på Wiien min - som spilles ved å veive rundt med kontrollere, som vist på bildet (sneket fra Wiis egne websider):
Kombiner disse for en helaften med spilling, og voila - støle rygg, skulder og magemuskler!
Jeg har registrert at "katteblogging" blir brukt litt nedlatende av enkelte. Noen anser dette som rent fyllstoff, mens andre koser seg med katte/hunde/heste-historier. Jeg blogger jo mest om mitt - dette er en typisk dagbok- og roteskuffblogg, skrevet mest for meg selv, men jeg registrerer at jeg har blogget overraskende lite om kattene. Og det skyldes ikke at det ikke er historier nok, for de to monstrene finner på nye streker hver uke. Ares og Athene er nok en anelse furt også, for Alma har jo fått masse spalteplass hos meg i det siste.
De er altså er to bengaler, for de som ikke har fått med seg dette tidligere :) Dersom noen av leserne har bengal selv, eller har lyst på en, kan jeg anbefale Bengalkattforummet hvor man kan skravle om og spørre om alt mulig rundt bengaler.
For dere som er helt blanke på rasekatter (det kan jo være ganske mange) så er en bengal en blanding av den asiatiske leopardkatten (som er et lite kattedyr som lever i trærne, med fin fin leopardmønstret pels) og ymse rasekatter (blant annet siameser, abyssiner, ocicat og fler). Rasen ble skapt på 90-tallet, og målet er å få frem en katt som ser vill ut, men som er kjælen og leken og vennlig. Det er de. Til gangs! De skravler masse, krever masse oppmerksomhet, trenger MYE aktivitet (gudskjelov har vi to, så de aktiviserer hverandre) og er generelt bare nydelige, selskapelige og morsomme.
Ikea har mye lurt, og så er vi litt lure i tillegg - da må det jo bli bra? :)
I går tok vi mot til oss (vi er ikke så veldig glade i så store butikker, med så mange folk i) og dro på Ikea for å handle inn litt sårt tiltrengt oppbevaringsmateriale. For å avlaste bokhyllene har jeg nemlig funnet ut at det er plass til to hyller til på soverommet.
Regjeringen har ENDELIG tatt til vettet og utvider nå Dyrevernloven. Det blir forbud mot vold mot dyr og bruk av levende dyr som fôr eller agn, samt dyresex. Det er et langt steg i rett retning!
Aftenpostens artikkel om loven
Det har vært veldig lite lesing i det siste. Det skyldes ikke mangel på tilgang på nye bøker, for for EN gangs skyld har jeg faktisk et par nye i hylla som bare skriker etter å bli lest. Jeg har vært masse i stallen, og når jeg ikke har vært i stallen har jeg spilt WoW - har endelig fått druiden min (Duskwalker) opp på lvl 70! Huzza! Hun er spesialisert som restoration, og jeg løper nå rundt som et tre og healer folk i instances. Kjempegøy! Faktisk morsommere enn hunteren (Lemuria), som har måtte finne seg i å bli tilsidesatt littegrann.
Eniveis. Det lille jeg har fått lest har blitt:
Enda en gjenlesning av Cryptonomicon / Neal Stephenson
Jeg tror jeg aldri blir ferdig med den boka, men leser den om igjen og om igjen...
Wraeththu / Storm Constantine (Samling av tre bøker)
Jeg klarer ikke helt bestemme meg for hva jeg synes om denne boken. Veldig mange ser ut til å eeelske den, men jeg tror jeg plasserer den helt midt på treet. Boken tar for seg en "after the bomb"-situasjon, men uten bomber. Det har oppstått en mutasjon i menneskene, og de muterte - som kaller seg Wraeththu - tar over kontrollen i verden. Alle samfunn og all infrastruktur faller fra hverandre, og både Wraeththu og gjenlevende mennesker kjemper for å få en orden på det hele. Boken dekker forskjellige småsamfunn som utvikler seg - basert på både det beste og det verste menneskene hadde - og veien frem mot et balansert, fungerende samfunn.
Det mest spennende er kanskje at mutantene blir tvekjønnet, og boken handler mye om hvordan dette håndteres/oppleves og hvilke følger det får for folket.
Jeg har brukt en liten evighet på boken (bøkene - ettersom det i utgangspunktet er tre bøker, men jeg kjøpte samleutgaven). Jeg har ikke følt noe behov for å sette meg ned pal og lese for å komme videre i historien, men samtidig har jeg ikke hatt lyst til å legge den fra meg heller :)
Endelig fikk vi testet. Og vi falt. Selvfølgelig. Det blir nok en ny baby i huset før jul!
.jpg)
(Jeg GRISEBANKA Øystein i boksing *fnis*)
Etter å ha fulgt en lenke fra Jorunn fant jeg denne siden, hvor man kan villifisere seg selv! Moro!
Ta deg litt tid og se hele denne giffen (reload siden for å se den fra starten).
DeathPunkeren har noen tanker rundt dyr og renslighet som kommentar på Prinsesse Vil Ikkes hund-i-senga-problem. Det fikk meg til å fnise litt.
Alle dere som kanskje muligens en gang vil komme på besøk hos oss: Dere bør helst ikke ha allergier...
Det er ingen ting i vår leilighet som er rent mer. Det er kattehår og kattemat (utrolig hvor langt tørrforet klarer å forflytte seg) og kattesand, og flis og høy og hestehår fra stallen, og sand og gjørme og gress fra fotballbanen, og motorolje og salsmørning og pc-deler og hybelelefanter og ... Med 50 små kvm sier det seg selv at krokene fort fylles og støvet forflytter seg utover gulvet. Med to til dels hyperaktive katter som freser rundt og virvler opp alt som normalt ville holdt seg pent under sofaen i tillegg tilsier det at jeg burde tørrmoppet hver eneste dag, men det blir med et par ganger i uken. (Går det lenger knaser det når du går på gulvet.) Vi har storvask hver helg, med støvtørk og sofastøvsuging og hybelkaninjakt, men det går ikke mer enn et par dager før det flyter over igjen.
Drømmen er et hus som er stort nok til å inneholde:
* Et omkledningsrom som gjester ikke trenger å se, hvor man kan legge fra seg stallklær, mekke-bil-klær, fotballklær, og annet skittent utstyr før man beveget seg videre inn i huset.
* Et katterom hvor kattedoen kan få stå - gjerne et godt stykke unna øvrige oppholdsrom, og med teppe på gulvet slik at kattene tråkket fra seg litt sand på tur ut. (De har aldri med seg skitten sand ut, heldigvis, men den rene sanda er litt statisk og klistrer seg til pels og poter.)
* Et STORT hobbyrom hvor deler til data og bil og seletøy kan få lov til å ligge utover når man har et prosjekt på gang over fler dager.
* Ett eller fler rom med hyller, hyller og atter hyller til bøker og filmer. Som Olava skriver er det utrolig koselig med sånne hyller som liksom samler opp livet til de som bor i huset, men samtidig er det lite som gir et så rotete inntrykk som en hylle hvor alt er stappet inn der det er den minste ledige plass, og det spriker ting til alle kanter og er stablet i flere lag.
* Et stort kontor, med plass til alle dataduppedingsene våre, og med fine ledningsamlere som får ledningsspagettien opp fra gulvet.
Nå høres det jo ut som om leiligheten vår er fullstendig usmakelig, og i perioder er den nok nettopp det... Men dere kan ta det med ro, jeg holder de viktigste tingene gullende rene (kjøkkenbenken og vask/do/dusj på badet og sengetøy). Og vi får jo skuffet ut det meste av grusen på gulvet et par ganger i uka. For oss er det ikke så farlig. Vi er nesten ikke hjemme heller - jeg stapper i meg litt mat etter jobb og drar til stallen, som regel er jeg hjemme igjen i ti-tiden og da er det jo nesten leggetid. Øystein gjør det samme med fotballen i sesongen, og ellers bor han på kontoret, resten av leiligheten er det ikke så nøye med.
Det hjelper ikke sier du? Vel, gi meg en poke i god tid før evt besøk, så skal jeg skrubbe litt først ;)
God helg alle sammen :)
Min helg er fylt med hester (som resten av livet mitt i grunnen også er om dagen). Denne helga har jeg stallvakt igjen, deilig å ha det nå før snøen kommer. Vi har gjort en liten endring slik at de som har hester i lillestallen tar seg av dem selv - dermed har jeg fem mindre hester å tenke på.
På onsdag hadde vi spøkelsesritt i forbindelse med Halloween. Vi var åtte hester, fire med vogn slik at vi fikk med oss flest mulig fra stallen. Hestene ble kledd ut med hvite laken - og rytterne var spøkelser, hekser og djevler. Turen ble lagt bortom et boligfelt i nærheten. Tilbake i stallen hadde flinke mammaer tilberedt pølser, varm saft og godteri. (Bilder følger, jeg glemte mitt eget kamera *gremmes* så jeg venter på at noen andre skal legge ut bilder.)
Vi var på Stardust på fredagen. Filmen er basert på boka Stardust av en av mine absolutte favorittforfattere: Neil Gaiman (ikke bare skriver han bra bøker, han har en til tider svært underholdende blog også). Boka er et utrolig søtt eventyr, og det samme er filmen - selv om filmen kanskje til tider er VEL søt. Den mister som vanlig masse av de herlige detaljene som gjør boka så fantastisk, men er alikevel severdig (kanskje mest en jentefilm). Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om de syv brødrene som dreper hverandre eller om den kjolebekledde piratkapteinen var best.
Til slutt en anbefaling til alle dere med hest: hvis dere trenger regndekken kan jeg anbefale Heimers softshell regndekken! Det er 100 grams og etter at Alma sto ute i møkkaværet i hele går var hun fortsatt like varm og tørr under. To tomler opp.Jeg fikk nettopp en telefon fra en av damene i stallen. Etter at alle dro hjem fra stallen i går har noen vært der og KLIPPET panneluggen på to av ponniene. Hvem gjør sånt da? Og hvorfor?
Jeg nekter å tro at noen av jentene ville finne på noe sånt. Kanskje naivt av meg, men det tror jeg faktisk ikke. En av grunnene er at de som fikk klippet av panneluggen er de to minste hestene som står nærmest døra - altså de som kanskje ser tryggest ut for en som ikke kjenner hestene. Ellers ville det jo vært like lett å ta noen av de andre, som faktisk er snillere enn iallefall den ene ponnien.
En av jentene var igjen etter at resten av oss dro hjem, hun var for det meste ute i lillestallen, men når hun gikk innom storestallen før hun dro hjem hadde det stått en fremmed mann der. Hun stilte ham et spørsmål og da bare gikk han, uten å si noe som helst...
Av oss som henger på stallen er vi fire voksne ryttere, noen driftige mammaer - og, den aller største gruppen, jenter fra 6 til 15 år. Det er seriøst ekkelt at det dukker opp fremmede menn, og det er ekkelt nok at noen andre går inn til hestene, men at de skal gjøre noe mot dem i tillegg... FYSJ! Hele situasjonen er bare ekkel fra ende til annen.
Dette kommer etter at vi allerede har gått rundt og bekymret oss i noen uker, for stallen er helt uten låser (du låser aldri en stall, i tilfelle brann e.l.) og dørene står som regel på vidt gap for å få best mulig luft inne. Hestene, i tillegg alt av utstyr, står lett tilgjengelig. Når man så i tillegg får saker som:
"Reddet hestene fra sex-overgrep" (Romerikes blad)
Helt seriøst ... det VAR en lov mot sex med dyr, men de fjerna den? Og mannen ble bare sluppet løs ... kunne de ikke spikra ham inne for trespassing i det minste? (For sint til å huske det norske ordet.)
og
"Pøbler malte hester" (Romerikes blad)
er det noe rart man bekymrer seg?
Stort sett er det drittunger som tror de har det moro, noen som er misunnelige (konkurranseponnier i Bergen fikk for noen år siden helt SYRE i kodeleddene, beskjeden fra tenåringshurpene som hadde gjort det var at de ikke fikk tatt den ene de virkelig ville ha, ettersom han og eieren var bortreist den helga...), hevn eller bare helt seriøst syke personer (syke er de vel forresten uansett årsak).
Vi har ikke den fjerneste anelse om årsaken til "angrepet" på vår stall. De to ponniene har eiere som ikke har noen forbindelse annet enn at de har ponniene sine på samme stall.
Saken er politianmeldt, selvfølgelig.
Jeg funderer på om ikke jeg og en stor, sterk kompis har en date i stallen i kveld. Med balltre og høygaffel.
Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.
En regndråbe!
Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.
Jeg ser på velklædte herrer
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på feil klode!
Her er så underligt…
Det blir stille her inne en ukes tid nå - for jeg har feeeeriiieeeeee. Herlig, deilig, avslappende ferie :D
Disse første dagene tilbringer jeg hjemme (les: i stallen). I går klippet vi to av hestene - Alma og Eskil. Det ble den største haugen med pels! Stakkars Alma hadde allerede fått tykk vinterpels og svettet seg gjennomvåt selv av helt rolige turer - da er det greit å få fjernet litt pels, så får hun heller stå med teppe sånn ellers. I dag skal jeg ri Junior først, og så Alma sammen med Cathrine og Eskil, det blir kjempekos!
På torsdag stikker jeg hjem til mor og far, og på fredag durer vi opp på hytta.
Jeg tror at alle jenter har en liten djevel lenket fast innerst inne. Man har slakkere eller strammere lenke på sin djevel, men alle har en. Min har røsket i sin lenke de siste ukene. For jeg er ikke så veldig flink til å bøye meg, til å slippe en sak og gå vekk. Selv om jeg vet at det overhodet ikke vil komme noe godt ut av det er alt jeg vil å slå i fra meg, forsvare meg selv og stoltheten min. Jeg vet at jeg kan gjøre det til gangs også - si akkurat de ordene som vil såre mest, som vil gjøre størst mulig skade på mottakeren. Jeg tror det er et talent vi jenter har.
Andre Bjerke
Et vindpust hadde
en sten som venn.
Den så henne ikke;
men hun så den.
De hvisket så meget
til felles glede:
den lette der oppe,
den tunge der nede.
De hvisket om vennskap
som ikke kan ruste.
"Du er så usynlig!"
sa stenen til pustet.
"Men hvisket ditt er som
en sang av sirenen..."
"Akk, du er så synlig!"
sa pustet til stenen.
"Og aldri kan stener
og vindpust forenes:
sten kan ikke luftes,
og luft kan ikke stenes."
"Men likevel har du
en gave å gi meg."
sa stenen til pustet.
"Fly alltid forbi meg!"
"Og du har en gave,"
sang pustet av sommer
tilbake til stenen.
"Ligg fast når jeg kommer!"
Et par ble de aldri;
men verden forsøtes
av vennskap når stenen
og vindpustet møtes...
Arnika har tradisjonelt vært brukt i behandling av skader og betennelser som blåmerker, forstuvninger, revmatiske smerter, innsektsstikk, kviser og betente neglerøtter. Man har ment at middelet virker betennelsesdempende, smertestillende og bakteriedrepende.
Arnika blir ofte brukt som tinktur (sprituttrekk) og framstilles fra kurvplanten Solblom (Arnica Montana).
Oiii. der tror jeg det ble såpass lenge siden sist jeg skrev at jeg antageligvis har glemt noen. Hum. Skal vi se:
Peter F. Hamilton / The dreaming void
SKUFFA! Jada, han har samme gode måten å skrive på som gjør at jeg ikke la fra meg boka. Men historien er skrekkelig velkjent. Har man lest de to foregående seriene hans kjenner man igjen mye. Ikke bare det at han resirkulerer hovedpersoner, som forsåvidt kunne vært en fin ting, ettersom mange av dem er likandes, men hele historien åpner så enkelt og så likt mye annet han har skrevet.
Terry Pratchett / Making money
...skuffa. Pratchett har også gjenbrukt hovedpersonen, Moist von Lipwig. Etter å ha suksessfullt fått Ankh Morporks postvesen på beina i Going Postal får han nå i oppgave å gjøre det samme med banksystemet. Historien mangler en del av det rike, saftige som kjennetegner en Discworld bok, jeg vet ikke noen bedre måte å forklare det på. Det skjer for lite og er for lite drivkraft. (Men, jeg syntes det samme om Monsters Regiment når den kom, så jeg får lese Making Money om igjen om litt og gi den en ny sjanse.)
Mark Anthony / De tre første bøkene i serien The Last Rune
Beyond the pale
The Keep of Fire
The Dark Remains
Fikk faktisk litt Eddings-følelse fra disse bøkene! Vennskapet og forholdet mellom hovedpersonene er kanskje det som gjør disse bøkene så leseverdige som de er. Historien ellers er halvveis original og helt ok. Ganske lett lektyre :)
"Nå må vi prøve å nøste opp i snørr og bart" sa damen på P4 i dagtidlig.
Ick!?
Dere vet hvordan man ser lys best i øyekroken? Når jeg rir i skogen etter jobb nå er det så mørkt at jeg må snu hodet bort fra retningen jeg rir i - da ser jeg så vidt stien som et lysere bånd mot den mørke skogen.
Og det er ikke så mange andre steder å ri enn i skogen. Så da er det bare å legge igjen all frykt i stallen - vi er ikke redde for å snuble eller skli fordi vi ikke ser bakken, vi er ikke redde for triggerhappy elgjegere, eller turgåere uten lys og reflekser, vi er ikke redde for mørket eller elger eller alle de tingene som er udefinerbare, men uendelig mye skumlere enn elger, og som holder til i mellom trærne der mørket er aller dypest.
Nei. Vi er ikke redde. Vi gir full gass gjennom skogen, langer ut i trav og gallopp, og det er bare noe av det mest fantastiske som finnes. Som i dag, hvor hesten fant den rytmen hun stort sett mangler - den hvis fravær gjorde at hun nå er min turhest og ikke en løpshest, som gjør at hun svever med lange steg i enorm fart langs stien. Gjørma demper lydene, bare hule tramp avbrutt av ett og annet plask der det er en dam vi spruter igjennom. Et øyeblikks angst - hvor ble det av stien? Men hesten kan veien, nå går det hjemover og farten øker enda et hakk. Vi flyr, vi svever, vi er helt og totalt og vidunderlig frie!
