Yrkesetikk?
Jeg er bibliotekar. Jobben min går ut på å hjelpe. Hjelpe høgskolen med tilgang, organisering og struktur på samlingen av bøker, tidsskrifter og databaser. Hjelpe studentene og foreleserne og alle andre som måtte komme innom med å finne informasjonen de trenger, med oppgavene de skriver, med litteraturlister og søk.
Jeg liker å hjelpe. Men av og til, forsiktig, så det ikke synes utenpå, tenker jeg i mitt stille sinn at noen studenter kanskje ikke burde fått hjelp. Som når andreklassestudenten kommer og er fullstendig hjelpeløs, hun forstår ikke hvordan hun skal finne bøker på hylla - utallige forklaringer og demonstrasjoner er ikke nok. Hun har dataskrekk og blir vill i blikket når jeg sier "kom skal jeg vise deg hvordan du kan søke selv". Hun vil ikke prøve utlånsautomaten. Hun nekter å lese noe som helst på engelsk. Hun blir stresset av å måtte printe ut noe. Hun klager over at hun ikke får lov til å levere håndskrevne oppgaver.
Da tenker jeg at kanskje, kanskje du ikke burde bli sykepleier.
Men jeg sier det ikke, jeg viser det ikke, jeg reiser meg, smiler og sier "kom, skal jeg vise deg". Igjen. Og kanskje lærer hun noe denne gangen. Kanskje bidrar jeg i utdannelsen av en sykepleier som er i stand til å følge med og holde seg oppdatert på fagfeltet sitt, selv etter at hun er ferdig på høgskola.
5 kommentarer:
Ops, litt skremmende dette!!!!
Tror kanskje ikke og håper ikke hun fullfører.....
Kanskje kunne hun tenke på å bli gartner???
Nina
jeg skulle til å si det... Mest sannsynlig blir hun ikke ferdig.
Men det går ann å håpe at man gjør litt forskjell.
Jeg tenker litt på hvordan hennes problem skal bli ditt, jeg. Da jeg tok sykepleien var det tilbud om kurs og klar beskjed om at de som ikke møtte opp på dette ikke ville bli prioritert for hjelp senere.
Men så er det nå engang sånn at de fleste bibliotekarer på høyskoler og universitet (i alle fall de jeg har møtt) er noen engler som biter det i seg og hjelper til allikevel. Noe jeg mistenker at enkelte datavegrere surfer litt på.
Jeg tenker også litt på den holdningen. Denne med at man ikke kan og derfor synes det er best om andre gjør ting for seg. Hvordan blir det når man skal ut i praksis og prosedyrer skal gjennomføres? Om man synes utlånsmaskinen er skummel, hvordan er det da å skulle sette intramuskulære injeksjoner? Utføre CVK-stell?
Å la andre gjøre oppgavene for seg fordi man selv ikke tør å prøve er en særdeles dårlig strategi for en som studerer sykepleie, ja. Det har du helt rett i.
Forhåpentligvis vil hun bli korrigert av en av sine kontaktsykepleiere.
Joda Lin - vi prøver oss med en sånn beskjed :) Men ca halvparten møter ikke opp, og av den halvparten som møter opp er det bare en brøkdel som husker hva vi faktisk sier.
Det fine hos oss er at nå har avdeling for sykepleie fått det inn på timeplanen sin! Det er ikke lenger bare et ekstratilbud, men noe de MÅ igjennom, de må tilogmed levere inn en oppgave vi lager for dem, som tvinger dem til å søke, finne bøker, vise at de forstår forskjellen på et tidsskrift og en bok (det er faktisk vanskelig o_O) og at de klarer å sette opp en enkel litteraturliste.
Jeg har tenkt akkurat det samme som deg, og så tenker jeg litt som Heidi, at selv om jeg gjør mitt aller beste for henne, så kan det jo hende at hun faller igjennom alikevel når hun har den holdningen hun har...
Du får heller tenke på pene menn! Du er tagget!
http://olava.wordpress.com/2007/12/02/10-severdige-menn/
Legg inn en kommentar