Noen dager...

Helgen

Vi var på Stardust på fredagen. Filmen er basert på boka Stardust av en av mine absolutte favorittforfattere: Neil Gaiman (ikke bare skriver han bra bøker, han har en til tider svært underholdende blog også). Boka er et utrolig søtt eventyr, og det samme er filmen - selv om filmen kanskje til tider er VEL søt. Den mister som vanlig masse av de herlige detaljene som gjør boka så fantastisk, men er alikevel severdig (kanskje mest en jentefilm). Jeg klarer ikke helt bestemme meg for om de syv brødrene som dreper hverandre eller om den kjolebekledde piratkapteinen var best.

Lørdag hadde vi planlagt å dra på visning, men etter å ha fått bygningsrapporten helt på tampen på fredag droppet vi det. Grunnmur som må byttes helt ut? Neitakk. Jakten fortsetter. Jeg dro i stedet på en langtur i skogen med Almingsen i duskregnet.

På søndag kom dyrlegen og hadde helsjekk av Alma. Jeg har endelig somlet meg til å skulle tegne forsikring på henne, og da må hun først friskmeldes. Det var selvfølgelig ikke noe problem. Dyrlegen tøyde og bøyde og klemte og lyttet, og Alma og jeg løp opp og ned på veien. Den eneste kommentaren var på kulen hun har på kjeven. Vi vet fortsatt ikke hva det er, men vi er skjønt enige (dyrlegen og jeg) at så lenge den ikke plager henne får den bare sitte der. Hun har ikke vondt av den, og den påvirker ikke tygging eller noe slikt. Til slutt satte dyrlegen inn en microchip, så nå er alt i den skjønneste orden.

I ren stahet nektet Cathrine og jeg å la oss stoppe av drittværet (det pissregnet, og vinden gjorde at det regnet sidelengs og oppunder jakker og hjelmer og tepper), så vi salet på og red veien over til den nye stallen. (Alma og jeg flytter til en flunkande ny stall til våren/sommeren!) Selve gården ligger kjempefint til, litt lenger ut enn den nåværende stallen, og når det blir ferdig bygget der tror jeg vi får det veldig bra. Aberet er at det ikke er på langt nær like fine rideveier i skogen, og man må ri et stykke langs veien for å komme noe sted, men det går seg nok til.

Til slutt en anbefaling til alle dere med hest: hvis dere trenger regndekken kan jeg anbefale Heimers softshell regndekken! Det er 100 grams og etter at Alma sto ute i møkkaværet i hele går var hun fortsatt like varm og tørr under. To tomler opp.

Men, hva i svarte h....!?!

Jeg fikk nettopp en telefon fra en av damene i stallen. Etter at alle dro hjem fra stallen i går har noen vært der og KLIPPET panneluggen på to av ponniene. Hvem gjør sånt da? Og hvorfor?

Jeg nekter å tro at noen av jentene ville finne på noe sånt. Kanskje naivt av meg, men det tror jeg faktisk ikke. En av grunnene er at de som fikk klippet av panneluggen er de to minste hestene som står nærmest døra - altså de som kanskje ser tryggest ut for en som ikke kjenner hestene. Ellers ville det jo vært like lett å ta noen av de andre, som faktisk er snillere enn iallefall den ene ponnien.

En av jentene var igjen etter at resten av oss dro hjem, hun var for det meste ute i lillestallen, men når hun gikk innom storestallen før hun dro hjem hadde det stått en fremmed mann der. Hun stilte ham et spørsmål og da bare gikk han, uten å si noe som helst...

Av oss som henger på stallen er vi fire voksne ryttere, noen driftige mammaer - og, den aller største gruppen, jenter fra 6 til 15 år. Det er seriøst ekkelt at det dukker opp fremmede menn, og det er ekkelt nok at noen andre går inn til hestene, men at de skal gjøre noe mot dem i tillegg... FYSJ! Hele situasjonen er bare ekkel fra ende til annen.

Dette kommer etter at vi allerede har gått rundt og bekymret oss i noen uker, for stallen er helt uten låser (du låser aldri en stall, i tilfelle brann e.l.) og dørene står som regel på vidt gap for å få best mulig luft inne. Hestene, i tillegg alt av utstyr, står lett tilgjengelig. Når man så i tillegg får saker som:

"Reddet hestene fra sex-overgrep" (Romerikes blad)
Helt seriøst ... det VAR en lov mot sex med dyr, men de fjerna den? Og mannen ble bare sluppet løs ... kunne de ikke spikra ham inne for trespassing i det minste? (For sint til å huske det norske ordet.)
og
"Pøbler malte hester" (Romerikes blad)

er det noe rart man bekymrer seg?

Stort sett er det drittunger som tror de har det moro, noen som er misunnelige (konkurranseponnier i Bergen fikk for noen år siden helt SYRE i kodeleddene, beskjeden fra tenåringshurpene som hadde gjort det var at de ikke fikk tatt den ene de virkelig ville ha, ettersom han og eieren var bortreist den helga...), hevn eller bare helt seriøst syke personer (syke er de vel forresten uansett årsak).

Vi har ikke den fjerneste anelse om årsaken til "angrepet" på vår stall. De to ponniene har eiere som ikke har noen forbindelse annet enn at de har ponniene sine på samme stall.

Saken er politianmeldt, selvfølgelig.

Jeg funderer på om ikke jeg og en stor, sterk kompis har en date i stallen i kveld. Med balltre og høygaffel.

Nerdemoro

Jeg likte denne historien så godt at jeg kidnappet den fra Eirik Newth:

http://xkcd.com/225/ <- den originale tegneseriestripa, og de som likte den så godt at de utførte den live -> http://www.yale.edu/ypu/blog.html

Fra samme serie kommer forøvrig en annen favoritt:

Jeg ser

Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser på velklædte herrer
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på feil klode!
Her er så underligt…

[Sigbjørn Obstfelder]

Ferie

Det blir stille her inne en ukes tid nå - for jeg har feeeeriiieeeeee. Herlig, deilig, avslappende ferie :D

Disse første dagene tilbringer jeg hjemme (les: i stallen). I går klippet vi to av hestene - Alma og Eskil. Det ble den største haugen med pels! Stakkars Alma hadde allerede fått tykk vinterpels og svettet seg gjennomvåt selv av helt rolige turer - da er det greit å få fjernet litt pels, så får hun heller stå med teppe sånn ellers. I dag skal jeg ri Junior først, og så Alma sammen med Cathrine og Eskil, det blir kjempekos!

På torsdag stikker jeg hjem til mor og far, og på fredag durer vi opp på hytta.

Om stolthet og ondskap

Jeg tror at alle jenter har en liten djevel lenket fast innerst inne. Man har slakkere eller strammere lenke på sin djevel, men alle har en. Min har røsket i sin lenke de siste ukene. For jeg er ikke så veldig flink til å bøye meg, til å slippe en sak og gå vekk. Selv om jeg vet at det overhodet ikke vil komme noe godt ut av det er alt jeg vil å slå i fra meg, forsvare meg selv og stoltheten min. Jeg vet at jeg kan gjøre det til gangs også - si akkurat de ordene som vil såre mest, som vil gjøre størst mulig skade på mottakeren. Jeg tror det er et talent vi jenter har.

Jeg har gjort det før. Ikke at jeg slipper løs djevelen uten provokasjon, og det har absolutt ikke skjedd ofte. Men det har skjedd. Han i klassen under som fikk fler av jentene til å gråte på skolebussen hver dag i et halvt år på barneskola før jeg ble drittlei og gned fjeset hans ned i snøen mens jeg fortalte ham AKKURAT hvor patetisk jeg syntes at han var. (Forøvrig første og eneste gang jeg har fått telefon fra en forelder med beskjed om å holde meg unna den lille søte sønnen deres som hadde kommet gråtende hjem ... jeg ble så paff at jeg aldri kom meg til å fortelle hvor lite søt han egentlig var.) Og den tøffeste i klassen som trodde jeg så ut som et nytt mobbeoffer til listen hans der jeg satt med boka mi i friminuttene på ungdomsskola. Han var ikke så tøff når han svelget og prøvde seg med "Du kan ikke såre meg" før han trampet sin vei.

Jeg VET at jeg kan, når jeg bare slipper opp på lenka til djevelen. Men en eller annen gang må man vel bli voksen og lære seg å la ting gå, la andre ta seg av snakkingen og den strenge pekefingeren. Men det gjør litt vondt i stoltheten å ikke kunne ta igjen.

Vindpustet og stenen

Andre Bjerke

Et vindpust hadde
en sten som venn.
Den så henne ikke;
men hun så den.

De hvisket så meget
til felles glede:
den lette der oppe,
den tunge der nede.

De hvisket om vennskap
som ikke kan ruste.
"Du er så usynlig!"
sa stenen til pustet.

"Men hvisket ditt er som
en sang av sirenen..."
"Akk, du er så synlig!"
sa pustet til stenen.

"Og aldri kan stener
og vindpust forenes:
sten kan ikke luftes,
og luft kan ikke stenes."

"Men likevel har du
en gave å gi meg."
sa stenen til pustet.
"Fly alltid forbi meg!"

"Og du har en gave,"
sang pustet av sommer
tilbake til stenen.
"Ligg fast når jeg kommer!"

Et par ble de aldri;
men verden forsøtes
av vennskap når stenen
og vindpustet møtes...

Bebier som spiser sitron

Ikke pent å le, for stakkars små... Menneh... *tørke lattertåre*

Arnika

Arnika har tradisjonelt vært brukt i behandling av skader og betennelser som blåmerker, forstuvninger, revmatiske smerter, innsektsstikk, kviser og betente neglerøtter. Man har ment at middelet virker betennelsesdempende, smertestillende og bakteriedrepende.

Arnika blir ofte brukt som tinktur (sprituttrekk) og framstilles fra kurvplanten Solblom (Arnica Montana).

Så vet dere det :D

Jeg har gått til innkjøp av ett stk diger flaske med arnikagele og har blitt hestemassør. Alma har nemlig galler (væskeansamling) i begge kodeleddene (anklene) bak, noe som i og for seg ikke er noen krise så lenge det er mykt - men det kan stivne til, og da er det fare på ferde. Jeg er tilhenger av forebygging, så nå tilbringer vi noen minutter med massasje etter ridetur. Dersom jeg har hatt en særdeles hard tur, eller jeg ser at hun fyller ekstra i koden, setter jeg også på en fleecebandasje for å holde leddet varmt. Håpet er å slippe å bruke bandasje særlig ofte, da det KAN bli en ond sirkel hvor man må ha bandasjen på mer og mer. Hovedpunktet er at det funker! Dagene etter arnika/bandasjebehandling er kodene rene og harde og fine.

Også er det utrolig kos å sitte der i fred og ro og massere hestebeina mens Alma står og henger med hodet og viser at hun nyter behandlingen.

Det kunne i grunnen vært gøy å teste om den samme behandlingen fungerer på folk - noen gravide med hovne ankler der ute?

Leste bøker

Oiii. der tror jeg det ble såpass lenge siden sist jeg skrev at jeg antageligvis har glemt noen. Hum. Skal vi se:

Peter F. Hamilton / The dreaming void
SKUFFA! Jada, han har samme gode måten å skrive på som gjør at jeg ikke la fra meg boka. Men historien er skrekkelig velkjent. Har man lest de to foregående seriene hans kjenner man igjen mye. Ikke bare det at han resirkulerer hovedpersoner, som forsåvidt kunne vært en fin ting, ettersom mange av dem er likandes, men hele historien åpner så enkelt og så likt mye annet han har skrevet.

Terry Pratchett / Making money
...skuffa. Pratchett har også gjenbrukt hovedpersonen, Moist von Lipwig. Etter å ha suksessfullt fått Ankh Morporks postvesen på beina i Going Postal får han nå i oppgave å gjøre det samme med banksystemet. Historien mangler en del av det rike, saftige som kjennetegner en Discworld bok, jeg vet ikke noen bedre måte å forklare det på. Det skjer for lite og er for lite drivkraft. (Men, jeg syntes det samme om Monsters Regiment når den kom, så jeg får lese Making Money om igjen om litt og gi den en ny sjanse.)

Mark Anthony / De tre første bøkene i serien The Last Rune
Beyond the pale
The Keep of Fire
The Dark Remains
Fikk faktisk litt Eddings-følelse fra disse bøkene! Vennskapet og forholdet mellom hovedpersonene er kanskje det som gjør disse bøkene så leseverdige som de er. Historien ellers er halvveis original og helt ok. Ganske lett lektyre :)

Uheldig blanding av uttrykk?

"Nå må vi prøve å nøste opp i snørr og bart" sa damen på P4 i dagtidlig.

Ick!?

Om å fly

Dere vet hvordan man ser lys best i øyekroken? Når jeg rir i skogen etter jobb nå er det så mørkt at jeg må snu hodet bort fra retningen jeg rir i - da ser jeg så vidt stien som et lysere bånd mot den mørke skogen.

Og det er ikke så mange andre steder å ri enn i skogen. Så da er det bare å legge igjen all frykt i stallen - vi er ikke redde for å snuble eller skli fordi vi ikke ser bakken, vi er ikke redde for triggerhappy elgjegere, eller turgåere uten lys og reflekser, vi er ikke redde for mørket eller elger eller alle de tingene som er udefinerbare, men uendelig mye skumlere enn elger, og som holder til i mellom trærne der mørket er aller dypest.

Nei. Vi er ikke redde. Vi gir full gass gjennom skogen, langer ut i trav og gallopp, og det er bare noe av det mest fantastiske som finnes. Som i dag, hvor hesten fant den rytmen hun stort sett mangler - den hvis fravær gjorde at hun nå er min turhest og ikke en løpshest, som gjør at hun svever med lange steg i enorm fart langs stien. Gjørma demper lydene, bare hule tramp avbrutt av ett og annet plask der det er en dam vi spruter igjennom. Et øyeblikks angst - hvor ble det av stien? Men hesten kan veien, nå går det hjemover og farten øker enda et hakk. Vi flyr, vi svever, vi er helt og totalt og vidunderlig frie!

Rosa oktober

Oktober er "Breast Cancer awareness month" - måneden for å spre forståelse rundt brystkreft. I den anledning har bloggen blitt rosa.

Les mer på pinkotober.org