Om China Mieville og skuffelser

Skuffet igjen! Un Lun Dun / China Mieville

Jeg våget å ha forhåpninger til UnLunDun, men de ble desverre ikke innfridd. Mannen som har skrevet de aldeles geniale Perdido street station og The Scar har nok nådd et punkt hvor han enten ikke helt vet hva han vil - eller han vil for mye. Mitt inntrykk er iallefall at han i Iron Council prøver for hardt å få frem sine egne standpunkt. Der han i Perdido street station og The Scar halveis skjuler sine egne meninger, og bruker det herlig mørke og en anelse groteske med stor suksess overdriver han begge deler i Iron Council, og ender opp med en smørje som hverken er interessant på overflaten som en ren historie eller som tankepåfyll.

I UnLunDun virker han vimsete og ubestemt - nærmest som om han selv har innsett at han har buttet i veggen med de komplekse og mørke historiene og prøver å koble ut med litt lettere skrivning. UnLunDun er en barne/ungdomsbok, men den gir et veldig halvveis inntrykk. Jeg fikk aldri noe forhold til hovedpersonene, og bi-personer kommer og går uten at det blir gjort noe mer ut av dem. Det hjelper heller ikke at jeg føler jeg har lest nesten alt i historien fra før.

Flyvende buss? Veldig Harry Pottersk. Personifisering av ting? Også Pottersk (ok, så er den lille, tomme melkekartongen som oppfører seg som en hvalp ganske søt, men ikke søt nok til å redde historien). Hovedpersonene detter igjennom det ytre laget i verden og ned på den søplete, møkkete, mørke undersiden som er fylt av merkelige vesener? Lest det i Neverwhere og også i Mievilles egen bok Rat King. Og Rat King fungerte langt, langt bedre enn UnLunDun.

Jeg har ikke klart å lese ferdig hverken UnLunDun eller Iron Council. Iron Council kommer til å bli med meg på hytta i påsken, så får jeg se om et halvt års pause er nok til å komme igjennom resten av den.