Etter en fuktig fredag kan man jo trenge noe å komme seg på, da er det kjekt å vite at:
Kaffe uden fløde -
skal man ikke blive fed af.
Kaffe uden sukker -
får Ens vægt til at gå nedad.
Kaffe uden kaffe -
det er ganske særlig sundt.
Men man føler sig så fjollet,
når man sidder og rør rundt.
[Piet Hein]
Fill with mingled cream and amber,
I will drain that glass again.
Such hilarious visions clamber
Through the chamber of my brain
Quaintest thoughts, queerest fancies
Come to life and fade away;
What care I how time advances?
I am drinking ale today.
[Edgar A. Poe]
British summer time / Paul Cornell
Kom på at jeg hadde lest denne mellom Cryptonomicon og Harry Potter :) British summertime er en nokså infløkt sci-fi med blant annet engler, bibelhistorie (hva skjedde egentlig med Jesus og Judas?), store menn av gull (engler eller bad-guys?), en tidsreisende og hans co-pilot: et hode uten kropp, to alternative fremtider, kommunisme vs kapitalisme, og ei jente som har evnen til å "lese" alt - som feks resultatet av en fotballkamp før den er ferdig, kroppsspråk, en by, eller som tilfellet er når boka begynner: tegn til at verdens ende er nær.
Høres komplekst ut? Ja. Det er en kompleks bok. Det hele blir ikke bedre av at språket er opprevet, med et tonn innskutte, sidelengse, ufullstendige og endeløse setninger. Jeg mistet tråden fullstendig opptil flere ganger, og ble usikker på hva forfatteren egentlig prøvde å fortelle oppi det hele. Jeg likte hovedpersonene, men satt igjen med et litt vagt inntrykk. I tillegg ble boka bråslutt, og det luktet litt av kjappe løsninger på veldig komplekse historietråder.
L-Space (Literary Hyperspace) er et av mine absolutte favorittkonsepter fra en av verdens store genier - Terry Pratchett. Hans påstand er at store samlinger med bøker bretter tid og rom rundt seg, og danner en (eller fler) ekstra dimensjoner. Dette har han bevist med følgende formel (frekt og freidig stjålet fra wikipedia.org):
Dette forklarer blant annet hvordan enkelte bittesmå bokhandler oppleves som langt større på innsiden enn de er på utsiden, hvor man tilsynelatende kan gå rundt hjørne etter hjørne uten å finne bakveggen, eller hvordan det er lett å gå seg vill blant hyllene i mange biblioteker. En samling med bøker som er stor nok til å brette tid og rom vil gjerne være nokså omfattende, noe som fører til at man ikke alltid forstår når man detter igjennom til L-Space - man vandrer der blant hyllene, og merker ikke overgangen. Sitat Pratchett: "[a] good bookshop is just a genteel blackhole that knows how to read."
L-Space knytter sammen alle boksamlinger som trenger igjennom dimensjonen. I tillegg til å inneholde alle bøker som noen gang er skrevet, inneholder også L-Space bøker som vil bli skrevet, som kunne vært skrevet, og som aldri ble skrevet. Dette åpner for enorme muligheter for bruk - også misbruk. Derfor har Bibliotekarene av tid og rom strenge regler for bruk, blant annet:
"1. Silence 2. Books must be returned by the last date stamped 3. Do not interfere with the nature of causality"
For å bli Bibliotekar av tid og rom kreves en grundig opplæring. Ikke minst fordi L-Space i seg selv er et farlig sted! Man kan støte på ting som: "harmless kickstool crabs, large and heavy wandering thesauri, the .303 bookworm and the dreaded cliches, which must be avoided at all costs".
Særlig .303 bokormen interesserer meg, den spiser seg så fort igjennom en hyllerad med bøker at den rikosjetterer fra veggene når den er igjennom.
Jeg venter stadig på at det skal bli satt opp et kurs i L-Space. Jeg er faktisk litt skuffet over at dette ikke er en videreutdanning ved bibliotekstudiet, men kan jo forstå at de ikke kan slippe inn hvem som helst.
Jeg begynte så tappert på Survivor av Chuck Palahniuk (han som har skrevet Fight Club - boken som ble til veldig bra film), men det tok aldri helt av. Survivor er en meget spesiell bok, egentlig akkurat slik som jeg liker det - men som akkurat nå er litt for slitsom å lese. Kort fortalt: hovedpersonen sitter helt alene i et fly han har kapret (piloten fikk hoppe ut i fallskjerm) og forteller sin historie til den svarte boksen... Og det er en rimelig "anderledes" historie, for ikke å snakke om tidvis svært grusom. Les gjerne mer selv på amazon.com
Jeg er nok inne i en liten lese-stillstand om dagen - sitter en del overtid på jobben i forbindelse med et prosjekt, mens de fleste kveldene blir tilbragt i stallen, og når jeg kommer hjem derifra er jeg som regel så sliten at litt mat, litt tv-titting og en dusj er alt jeg orker før jeg legger meg.
Etter å ha slitt litt med Survivor fant jeg ut at dette gidder jeg ikke - så den ble pent lagt på nattbordet. I stedet fant jeg frem Harry Potter and the Half-blood Prince. Kosebok! Jeg sliter alltid litt med å omstille meg til barne/ungdomsbokmodus, men når jeg klarer det er dette bare ren nytelse og avkobling.
Såh, oppsummert post: Harry Potter lest, Survivor på standby.
*gjesp* I natt kommer jeg til å drømme om HTML-tagger som flakser foran øynene mine. Har tatt en langdag for å komme igjennom litt seriøst tiltrengt kodevask. Dårlig og messy og uleselig kode forsvinner, og tilbake står en rekke nydelig kode. Fornøyd nå. Natta!
Åja - glemte visst å nevne det. Jeg har fått tilbud om stillingen som ikt-bibliotekar! Gjett hva jeg kommer til å svare ;)
Som nevnt i forrige post ble gårsdagen tilbragt i et møte om Brage, Mime og Tyr. Etter å ha fått informasjon om og deretter diskutert Brage gikk temaet over til Mime og Tyr.
Alle vet vel at jeg er et kjempefan av samsøk - enda mer enn før etter foredraget av Guus van den Brekel (se tidligere post). Og her er noen av grunnene til at jeg synes Mime er genialt:
Som forholdsvis nyutdannet bibliotekar med to forskjellige studier bak meg, og med en rekke kompiser som fremdeles studerer, vil jeg få komme med følgende påstand: Gjennomsnittsstudenten følger bare halvhjertet med når biblioteket er inne og presenterer de tilgjengelige databasene. De får med seg at det er en rekke forkortelser der ute: OVID, CINAHL, EBSCO - men hva pokker står de for alle sammen? Studentene går ikke rundt og VET hvilke baser de bør søke i for å finne nettopp SITT emne. Og de aller færreste gidder å faktisk sette seg ned og lese om alle de forskjellige basene når de skal starte på en oppgave. Møtt av en lang liste med databaser på bibliotekets sider blir svært mange frustrerte og oppgitt. Jeg tror jeg også kan gå så langt å si det samme om gjennomsnittsbrukeren av de aller fleste fagbibliotek.
Mime gir brukeren en mulighet til å søke på nøkkelord og få en oversikt over hvilke databaser som har treff på nøkkelordet - samt hvilke database som har flest treff! Deretter kan brukeren gå inn i databasen og utføre grundigere søk. Mime er en alternativ inngang til databasene som kan gjøre det enklere for brukeren å navigere i informasjonsjungelen. Jeg vil påstå at en mastergradsstudent, eller en forsker, eller hvem som helst som vil lese mer om et emne, vil ha en eller annen form for nytte av Mime som et oversiktssted.
- - - - - - - - - - -
Det er en god del misnøye rundt Bibsys Mime blant konsortiedeltakerne. De føler at de ikke har fått det de ønsket seg når de meldte seg på prosjektet. Selv satt jeg igjen med en liten følelse av at forventningene kanskje har vært noe store til Mime. På Bibsys sider presenteres Mime med: "BIBSYS Mime er en søkeportal som kan gi tilgang til fulltekstdokumenter." Bibsys har arbiedet med Mime i et snaut år, og selv om de har fått utrettet mye, er det fremdeles mye som ikke fungerer så godt som det kanskje burde. Det største problemet er at de forskjellige basene behandler søk på så ulike måter at det er vanskelig å få til et godt samsøk i mange baser om gangen - Mime vil aldri bli bedre enn den dårligste basen søket utføres i.
Mime avhenger av to ting:
* Ressurser nok til å kunne fullføre utviklingsarbeidet samtidig som det er ressurser til overs til drifting. Pr i dag er det en rekke tiltak som kan gjøres for å fjerne støy og sikre bedre treffresultater - men det er ikke ressurser nok til å innføre alle, man må prioritere.
* At bibliotekene gjør sin del av jobben. Det er bibliotekene selv som må velge ut og spesifisere hvilke databaser nettopp DERES brukere skal ha tilgang til via Mime. De må også sørge for å holde lisensavtalene oppdatert mot Bibsys.
Jeg vil nok ikke gå ut mot studentene her på HiAk og promotere Mime som STEDET de kan søke for å finne alt de måtte begjære av informasjon i fulltekst-format. Det jeg vil gjøre er å fortelle dem at her kan de få en oversikt, her kan de starte for å finne ut hvor de skal gjøre mer spesifikke søk.
Gårsdagen ble tilbragt på et møte holdt av Bibsys rundt PEPIA/Brage samt Mime og Tyr. Mandagen ble så vidt jeg forsto det brukt til en grundig innføring i Brage. For de som ikke er så kjent med alle Bibsys' produkter er Brage en løsning for ORA (Open Research Archives) - noe jeg er 100% for. Selvpublisering, og åpen publisering er definitivt veien å gå (hvorfor tar vi i en annen post).
Brage har en rekke gode funksjoner - den er ikke ment som et fellesarkiv, men er lagt opp slik at hver enkelt bruker kan integrere systemet i sin institusjon, med bl.a. mulighet til å legge eget design over brukergrensesnittet, og en mulighet til å sette eget navn på arkivet. Nettopp dette siste sporet deltagerne an til en lengre diskusjon.
For å ta noen av hovedpunktene i diskusjonen:
-> Brage er ikke i utgangspunktet meningsbærende. Hva ER Brage?
-> Er forkortelser egentlig noe bedre enn et navn? Må ikke f.eks. EPIA også forklares for brukeren? Eller ORA? De som har tatt i bruk tilsvarende løsninger tidligere har navn som feks BORA (Bergen Open Research Archive) - et humoristisk forslag kastet ut var å kalle Brage for Høgskolenes Open Research Archive (kombiner initialene selv!).
-> Brage er utpreget norsk og kan være vanskelig å presentere for internasjonale samarbeidspartnere.
-> Institusjonene bør selv få sette egne navn på arkivet.
-> Navnet bør bære preg av at dette er en felles løsning.
-> Ordet Arkiv kan gi noe feilaktig inntrykk.
Selv er jeg en anelse i mot englifisering, og kunne dermed ønske at man fant et navn som ikke baserte seg på ORA. Jeg synes Brage er et godt navn - og holder med dem som sier at en forkortelse overhodet ikke sier noe MER til brukeren enn et navn hvis det ikke er en hjelpetekst tilstede som forklarer. Spør du gjennomsnittsbrukeren i dag om hva alle forkortelsene han/hun støter på i dag står for, vil du få et stort antall "Øhm", "Uhm" og "Er det ikke noe med...". En annen konsekvens av å unngå englifisering er at dersom man skal gå utenfor landegrensene er et navn enklere å forholde seg til enn en norsk forkortelse. Og igjen: jeg tror ikke man slipper unna uten å ha en liten forklaring på hva det hele faktisk dreier seg om uansett.
Jeg liker ideen om at institusjonene selv setter navn på sine utgaver av Brage. Personlig ville jeg synes at HiAk Brage klinger bra, og om du skal legge det ut på web kan man da vel endelig skrive HiAk Brage (Open Research Archive), det tar ikke mer plass enn å skrive HiAk ORA (HiAk Open Research Archive). Blir navnet gjennomført brukt ser jeg ikke at det skal være vanskeligere å få Brage innarbeidet enn f.eks. BORA.
Til syvende og sist faller det hele ned på synsing. Og å ta det personlig ille opp at norrøne navn blir brukt på Bibsysprodukter er vel en ærlig sak det...
