Kaffekoppen min er ute etter meg

For tredje gang på få uker har jeg nå klart å helle kaffe utover mer eller mindre hele meg. Første gangen var det rent kløn (trodde jeg), andre gangen var det katt under foten, og denne gangen var det bare sært. Jeg mistenker nå kaffekoppen for å være den egentlig skyldige. Den bare arrangerer ulykkene slik at den selv sitter igjen med et solid alibi.

Dagens hendelsesforløp: Jeg har fire relativt store databøker stående nærmest ene enden på pulten min. Mens jeg satt og tastet uskyldig på pc'n tippet HTML-bibelen over - tilsynelatende helt uten ytre påvirkning. Den veltet de andre bøkene som rev med seg permene som dyttet på brevordneren som klarte å velte kaffekoppen. Og selvfølgelig traff kaffespruten godt og dekket mer eller mindre hele det venstre beinet mitt.

Av dette kan jeg trekke to konklusjoner:
1) Kaffe etterlater seg gule flekker på lyse olabukser.
2) Jeg trenger tutkopp.

Lykkeliten

Snille naboen! Og snille venninnen til naboen! Naboen har egen hest, og på stallen der den står er det også en nydelig liten kaldblodshoppe som jeg fikk ri på tirsdag. Etter en hyggelig prat med eieren (Anne) - som har håp om å kunne bruke hoppa (Alma) til trav, men som mangler tid til tilstrekkelig trening, ble det slått fast at jeg skal få lov til å bruke Alma så og si så ofte jeg vil. Jeg skal stå for kondistrening, Anne skal ta seg av styrketreningen.

Alma står på Algarheim, like ved en koselig skog med masse stier og traktorveier i. Hun er kaldblods slik jeg liker kaldblods best: liten, blid, ivrig og veldig behagelig å sitte på.

(Det er ikke Alma på bildet altså - det er Mikke og meg høsten for en del år siden.)

Murf

Lagt merke til hvordan noen dager bare er håpløse? I går var jeg på konferanse med ABM-utvikling. Jeg startet dagen med å være trøtt og sliten etter en helg uten store mengder søvn. Var ikke helt sikker på akkurat hvor jeg skulle, så sto opp i god tid. Oppdaget at høyrelinsa på mitt aller siste par med linser hadde revnet. Gjorde mitt beste med mascaraen uten å se en pøkk. Klarte iallefall å ikke stikke ut et øye i prosessen. Håret var overhodet ikke samarbeidsvillig, så jeg endte med å klemme det nedtil med en spenne og late som om jeg ikke kunne se det (noe jeg heller nesten ikke kunne, med briller får jeg et effektivt syn som en ugle i dagslys - en ugle med tunellsyn). Deretter fant jeg ikke den pene genseren. Den jeg ikke hadde lagt frem kvelden før fordi den alltid ligger på samme plassen når den er nyvasket. Sjekket skapet, kommoden, bag'en fra helga og skittentøyskurven. Ingen genser. På 50 små kvadratmeter har en svart ullgenser klart å bli borte. Ettersom helgen ble tilbragt bortreist var det dårlig med rene klær, så eneste mulighet viste seg å være en hettegenser. Mens jeg lette etter genseren glemte jeg rundstykkene som sto til kjøling på kjøkkenben. Athene som normalt bare rynker på nesa av brødmat greide å mumse i seg store biter av det ene. Kaffe? Ikke så bra til utvortes bruk. Siste gang jeg tror jeg har god nok tid til å lage kaffe før jeg drar, stakkars buksa.

Etter endt prosess var jeg ti minutter på etterskudd og jogget avgårde til stasjonen. Småsvett klarte jeg å klemme meg inn på toget i siste liten og brillene dugget umiddelbart ned. Ankom konferansesenteret klokka halv ni for å finne ut at det som skjedde klokka ni var "mottak og kaffe". Jeg kunne ha møtt opp klokka ti.

Livet som katte-eier

Vi har to pusenurk. To helskjønne små, myke, kosete, hengivne katter på straks 6 måneder. Det vil si - de er myke, kosete og hengvine når det passer DEM (slik katter jo som regel er). Resten av tiden er de små herjende-plantespisende-hylleutforskende-tådrepende katter. Jeg har hørt det sagt at katte-eiere ofte ikke er helt som alle andre, og at dette særlig gjelder eiere av rasekatter. Jeg tror det stemmer. Det er utrolig hva man kan læres opp til å overse.

Ny blog, ny sjanse

Dette mitt N'te forsøk på en blog. Det forrige forsøket startet i grunnen oppløftende, men strandet på grunn av store problemer med formatering - postene mine så ikke ut i måneskinn, med rare linjeskift og merkelige mellomrom. Blogger trøbler for meg om jeg bruker Opera, ellers ser det lovende ut så langt.

Hva skal så være i denne blogen? Tja, si det. Den blir nok ganske så selvsentrert, jeg innbiller meg ikke at jeg er noen stor filosof, eller at jeg skriver spesielt morsomt - i første omgang er tanken å bruke blogen som en liten dagbok, mest for meg selv altså.

Jeg er altså en liten bibliotekar som til en hver tid lever delvis i den virkelige verden, delvis inne i den boken jeg pr tiden holder på med. Jeg blir et umenneske om jeg ikke har noe å lese på - da blir jeg stresset og unau og generelt gretten. Jeg trenger ikke lenger å lese hele tiden (når jeg var liten leste jeg mens jeg spiste, mens jeg pusset tenner, i hvert lille ledige øyeblikk - jeg prøvde å lese mens jeg syklet, men det skar seg ganske fort), men har alltid en bok klar i veska dersom det skulle oppstå dødtid. (Derfor er også mine "vesker" gjerne på størrelse med andres bager, de må ha plass til minst en bok i tillegg til en jentes øvrige nødvendigheter - det må i den sammenheng også nevnes at jeg ofte kjøper bøker etter størrelse. Det er jo mer økonomisk å kjøpe en pocket på 400 sider til kr 99, enn en på 100 sider til samme pris.)

Hva jeg leser? Jeg jobber på et fagbibliotek, nærmere bestemt ved Høgskolen i Akershus - og oppveier alle faktabøkene i arbeidstida med en lang og kontinuerlig påfylling av fantasy og sci-fi (i det siste veldig mye cyberpunk) i fritida.

Nåh, dette burde være nok som en oppstart, sånn i tilfelle noen skulle føle for å lese min blog så har de iallefall fått litt info på hvem stjernesøkeren er.